Jeg fikk høre i sommer at jeg hadde kommet i «reparasjonsalderen».  Ikke vet jeg hvilken alder man da lissom skal være, men mÃ¥ jo innrømme at jeg synes det er litt morsom.

Mye taekwondo-trening i det siste (fÃ¥r vel si trening generelt) fikk meg til Ã¥ bli megarastløs da sommerferien begynte. BÃ¥de Elisabeth og jeg jogget masse. Kondisjonen var definitivt pÃ¥ min side og jeg følte jeg kunne løpe og løpe. Det er vel her dette med reparasjonsalderen kommer inn da…? Kroppen var nemlig ikke sÃ¥ klar som kondisjon og psyken sÃ¥ den bestemte seg for Ã¥ sette en stopper for det hele. Mens jeg løp fikk jeg plutselig kjempevondt rett over ankelen og jeg mÃ¥tte halte meg hjem. I dag, nesten fire uker etter at det skjedde, var jeg hos legen. Heldigvis ikke noe leddbÃ¥nd (som noen andre hadde tippet), men bare en ren belastninskade som ville gÃ¥ over.

NÃ¥r jeg da bare timer etterpÃ¥ mÃ¥ dra til tannlegen for Ã¥ reparere en plombe som hadde falt ut, og at frisøren klipper meg inni øra og spør om han skal stusse øyenbrynene – DA ER JEG VEL KANSKJE KOMMET I REPERASJONSALDEREN?!

Ikke nok med at jeg reparerer litt her og der, men bedøvelsen hos tannlegen ga meg denne gangen en skikkelig hevelse. Sikkert også noe med reparasjonsalderen å gjøre hehe.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har IKKE noe i munnen!

[fbshare type=»button»] [google_plusone size=»medium»]


morten.knudsen

Se "om meg"

Legg igjen en kommentar